Christopher Lilletvedt i IMC Diving forteller om de dramatiske første dagene etter ulykken.
HANØYTANGEN, ASKØY: En av norgeshistoriens mest omfattende og kompliserte bergingsarbeid startet med innsatsen til Christopher Lilletvedt i IMC Diving.
I en kontainer på fartøyet MS Flekkerøy har han sittet og styrt flere undervannfartøy (ROV) med millimeterpresisjon, mellom et utall hindringer langs skroget på «Helge Ingstad».
Da fregatten kolliderte med tankskipet Sola TS 8. november 2018 befant Lilletvedt seg i Odda.
– Jeg hev meg på en lastebil da jeg fikk meldingen om ulykken, og var i gang med ROV-en samme kveld, forteller han.
Når Lilletvedt ankommer kontaineren om bord MS Flekkerøy er det bare å plugge i ledningen. Alt utstyret står til enhver tid klart på dekk.
Utstyrt med to kameraer – ett HD-kamera foran på ROV-en og ett kamera for nattarbeid bak – samt en 43 tommers hovedskjerm og en mindre hjelpeskjerm, begynte Lilletvedt arbeidet med å inspisere fregatten som nå lå på bunnen av Hjeltefjorden.
IMC Diving vurderte det som uforsvarlig å gå ned med dykkere før ROV-en hadde undersøkt forholdene rundt skipet.
Trakk tauene med én ROV-klo, uten sonar
Lilletvedts neste oppgave ble å strekke forhalere til sikringsvaiere under «Helge Ingstad».
– Slik fregatten lå var det veldig mye å sette seg fast i – tau på dekk, fortøyningsblåser, livbøyer, livbåter, tau til livbåtene, du kan sette deg fast i thrusterne. I det hele tatt var det svært mange hindringer. Heldigvis hadde vi veldig god sikt. Det gjorde arbeidet enklere, sier han.
Kameraet foran på ROV-en er et såkalt dome-kamera, som gir en vid vinkel. Dette kan styres oppover og nedover, i tillegg til å zoome. For Lilletvedt ble operasjonen en temmelig unik opplevelse.
– Det er ikke hver dag jeg trekker vaiere på denne måten. Til å begynne med trakk jeg forhaler-tau med ROV-en, siden vi ikke kunne risikere dykkere der nede til å begynne med. Deretter trakk vi vaier med forhaler fra vinsj om bord Flekkerøy, for så å trekke gjennom fortøyningsvaiere med vinsj og kranen om bord, forklarer han.
Utstyret Lilletvedt hadde for å strekke tauene var én enkelt klo på ROV-en som han kunne gripe og kappe med.
– Vi har en sonar også, men den brukte vi ikke siden sikten var så god, sier han.
Alt som skal til for å kontrollere ROV-en får plass i én kontainer.
– Vi har prøvd å holde systemet kompakt. Vi har også en palleskuff som jeg kan sette ROV-en på, slik at jeg kan trekke den med meg inn i konteineren, men da blir det ikke så greit å komme seg ut, sier Lilletvedt.
Mobiliserte på eget initiativ
Kapteinen på MS Flekkerøy, der Lilletvedt har sittet og operert ROV-en, fikk telefon om havariet klokken åtte på ulykkesmorgenen.
– Vi har hatt et tett samarbeid med IMC Diving i mange år, og jeg ringte dem umiddelbart for å høre om de var interessert. Det var de. Så mobiliserte vi på eget initiativ før vi visste om vi var ønsket på stedet, forteller kaptein Mark-Rune Bannister.
Da mannskapet var ferdig mobilisert, fikk de beskjed om at ja, de var ønsket. Fire timer etter ulykken ankom MS Flekkerøy havaristen ved Stureterminalen utenfor Øygarden.
– Da vi passerte Herdla på nordspissen av Askøy fikk vi beskjed om at fregatten var i ferd med å velte over på siden. De første dykkerne var kommet frem, men det var svært kaotisk på stedet og vi kunne egentlig ikke gjøre så mye annet enn å vente, sier Bannister.
Ifølge kapteinen hadde Forsvaret da begynt å bore med små boremaskiner for å prøve å lage fortøyninger så ikke fregatten skulle drifte vekk. Etter hvert fikk også MS Flekkerøy en fra Forsvaret om bord.
– Vi ble spurt om vi kunne hive en boregeit på land. Det sa vi ja til, og deretter ble jobben vår å få tak i stadig tyngre materiell og snurpe fregatten fast med vaiere. Dette var vårt ansvar i begynnelsen, sier Bannister.
Vaiere røk: – Ekstremt vanskelig å finne festepunkter
Da baugen sank, løsnet alle de ti vaierne mellom land og fremre del av skipet. Vaierne festet til hekken holdt. Kapteinen påpeker at det ikke var noe problem å feste vaiere til hekken, siden du har propellakslinger der som tåler vekten.
– Men i baugen var det ekstremt vanskelig å finne sterke nok punkter. Det nytter ikke å feste sikringsvaiere i en puller som er sertifisert for 20 tonn når du har et 5000 tonns skip som synker, sier Bannister.
Konsekvensen ble at IMC Diving måtte dykke inn i fartøyet for å finne ordentlige festepunkter, noe som ble vurdert som altfor risikabelt de første dagene. Dermed var det Christopher Lilletvedt og ROV-en som gikk til aksjon og trådte forløpere og vaiere under hekken, propellen, roret og de andre risikable delene av skroget.
Som å knekke foten på fjellet
Det opprinnelige sikringsarbeidet har fått kritikk fra flere hold. Bannister beskriver situasjonen ved «Helge Ingstad» de første dagene som å brekke foten på fjellet – du har ikke tilgang til kirurgisk hjelp umiddelbart, men må utføre førstehjelp for å minimere skadene.
– Det er lett for folk å si at en skulle vært inne med kjettinger og tyngre materiell fra start, men det er ikke lett å få dette på plass. Det er for eksempel ikke mange båter i området som er i stand til å sette baugen i land og dermed operere i området rundt havaristen, slik MS Flekkerøy kan, sier han.
Kapteinen beskriver Forsvaret som lydhøre og progressive, men siden de vurderte det som for usikkert å dykke ved fregatten i begynnelsen, ble resultatet at de ikke hadde kontroll på fartøyet som da lå med baugen «ut i luften» og var i ferd med å synke.
– At «Helge Ingstad» bare lå med hekken og deler av midtskipet på land, gjorde at vi måtte jobbe så raskt som mulig med å feste vaierne. Men vi kunne ikke stramme opp noen av vaierne, siden vi da trolig ville flytte hele skipet. Derfor begynte vi å sy med vaiere vekselvis mellom hekken og baugen, sier Bannister.
Vaiere røk: – Ekstremt vanskelig å finne festepunkter
Da baugen sank, løsnet alle de ti vaierne mellom land og fremre del av skipet. Vaierne festet til hekken holdt. Kapteinen påpeker at det ikke var noe problem å feste vaiere til hekken, siden du har propellakslinger der som tåler vekten.
– Men i baugen var det ekstremt vanskelig å finne sterke nok punkter. Det nytter ikke å feste sikringsvaiere i en puller som er sertifisert for 20 tonn når du har et 5000 tonns skip som synker, sier Bannister.
Konsekvensen ble at IMC Diving måtte dykke inn i fartøyet for å finne ordentlige festepunkter, noe som ble vurdert som altfor risikabelt de første dagene. Dermed var det Christopher Lilletvedt og ROV-en som gikk til aksjon og trådte forløpere og vaiere under hekken, propellen, roret og de andre risikable delene av skroget.
– Vi fikk også mye pepper for at vi brukte vaierklemmer som låsesystem. Til det vil jeg si at vi vanligvis aldri bruker vaierklemmer. Det finnes ikke vaierklemmer på noe løfteutstyr om bord på denne båten, men i starten måtte vi altså feste ting midlertidig, og hadde ikke tilgang på tungt utstyr, sier Bannister.
– Jeg mener det ville vært umulig for oss å få på plass nok fester til å forhindre at fregatten sank, og i dette tilfellet røk hverken vaier eller feste, men boltene på land.
I løpet av det første sikringsarbeidet var det imidlertid to vaiere som røk. Bannister forklarer det med at festehullene i Fregatten var for små, og at de ikke hadde sjakler tilgjengelige på det tidspunktet.
– Det førte til at vi fikk en klippeeffekt på vaieren, sier han.
Med sitt mannskap på fem personer er MS Flekkerøy det fartøyet som har vært mest i aksjon for å berge KNM Helge Ingstad. Sammen med dykkerne ved IMC Diving har de jobbet hver dag siden havariet, med unntak av en kort juleferie.
– Vi og IMC Diving er en sammensveiset gjeng som stoler på hverandre fullt ut. Vi kunne ikke gjort dette med noen andre, sier Bannister.
Intervjuet med Christopher Lilletvedt og Mark-Rune Bannister ble gjort 12. februar, to uker før den endelige heveoperasjonen begynte.